Når jeg møter andre avisredaktører, spesielt i lokalavisene, får jeg ofte høre hvor imponerende Klassekampens unike venneforening er. De sier at den tilhørigheten avisene tidligere hadde til sivilsamfunnet og organisasjonslivet er svekket. Avisene oppsto jo som regel fordi det var et kulturelt og politisk behov for dem, og det sto ofte organisasjoner og lekmannsbevegelser bak dem. Disse organiserte bevegelsene ønsket noe med avisene, og de var villig til å bidra med innsats eller midler hvis det røynet på. I dag har mange aviser blitt profesjonalisert, og disse båndene til sivilsamfunnet er langt på vei kuttet over.

Klassekampen har lagt vekk på å beholde båndene til leserne og abonnentene, og julemessa og de tusenvis av lesere som gir månedlige bidrag til Klassekampens venner, er et håndfast uttrykk for at dugnadsånden fremdeles lever.

Når folk som jobber med nystartede prosjekter på nettet kommer til oss og forteller at vi burde satse på «community» og «crowd funding», smiler vi velvillig, men vet samtidig at det er nettopp det vi gjør, kanskje mer vellykket enn de fleste.

Og når sant skal sies, er ikke dette noe vi har funnet på selv. Dette er metoden som frivillige organisasjoner, politiske foreninger og menigheter alltid har brukt for å fremme sine saker og interesser. Hver for seg har ikke medlemmene hatt store ressurser, men ved at alle går sammen og bidrar med litt hver, har disse bevegelsene klart å gjøre storverk i norsk historie. Dette er småkårsfolket måte å jobbe på, der de mange bekker små blir en stor å. Så her står vi en stolt tradisjon fra bedehusets basar til kollektive innsamlinger i regi av arbeiderbevegelsen og dens partier.

Jeg tror disse båndene til leserne er viktig, ikke bare fordi det gir inntekter, men også fordi engasjerte og deltakende lesere gjør oss til en bedre avis. Folk føler at det står noe på spill i spaltene; de gjenkjenner og setter pris på avisas engasjement.

Klassekampen får i dag en betydelig pressestøtte fra staten, men betydningen av den minsker for hvert år som går. I 2018 vil pressestøtten utgjøre under 25 prosent av de samlede inntektene. Vi får godt over 100 millioner fra våre betalende abonnenter og fra annonsesalg. Framover kan vi ikke ta pressestøtten for gitt, selv om den har vært avgjørende for å opprettholde mediemangfoldet i Norge. I denne situasjonen vil støtten fra Klassekampens venner være en avgjørende faktor som gjør det mulig å se for seg fortsatt drift selv om pressestøtten uthules og reduseres i verdi.

Klassekampen har ikke høye lederlønninger og betaler ikke utbytte til eierne. De er fornøyd hvis vi går i null. Sammen med trofaste eiere og engasjerte lesere og abonnenter, der mange gir bidrag gjennom Klassekampens venner, kan vi se for seg oss at Klassekampen-skuta fortsatt kan seile selv om det brygger opp til ruskevær.

Tusen takk til alle dere som stiller opp for avisa gjennom Klassekampens venner.

Bjørgulv Braanen

ansvarlig redaktør